27/9-1995 til 14/10-1995
Deltagere: - Paul Devereux, Prosjektleder, ICRL-group,
University of Princeton, USA.
- Lloyd Miller, TV-producer, Real World Pictures, London.
- Erling P Strand, Project Hessdalen, HIØ, Sarpsborg,
Norge
Innhold:
Bakgrunn.
Flere steder i verden har mange observasjoner av "ukjente
lysfenomener". Det er visse områder som har mye mer av dette
enn andre steder. Her i Norge er Hessdalen ved Røros mest kjent
etter alle de observasjonene som ble gjort der i begynnelsen av
80-årene. Den dalen har fortsatt observasjoner. I Australia finnes
det også noen slike områder. - Disse lysfenomenene har mange
navn, f.eks: UFO, Hessdals-fenomenet, Earth-light. I Australia
blir de ofte kallt "Min-min light". Det navnet fikk de etter
hotellet "Min-min", som lå i et område hvor dette lysfenomenet
ble sett. - Områdene ligger oftest langt ute i ødemarken. Det
området vi skulle besøke, lå i det nord-vestre hjørnet av
Australia, i et av de mest øde områdene. Nærmere
bestemt inne på et av land-området til urbefolkningen,
aborginerne. Vi måtte søke dem om innreisetillatelse, for det var
jo deres land.
Arborginerne liker ikke dette "lys-fenomenet". Det
inngår også i barnelærdommen. Barna blir fortalt at de ikke må
følge etter lyset, for det er farlig. De kan dø(!) hvis de gjør
det. De aborginerne vi snakket med hadde en logisk forklaring
på det at de kunne dø av det: "Hvis man blir så opptatt av å følge
etter lyset, kan man gå utfor stup eller falle i elva og bli
spist av krokodiller". Det hørtes litt rart ut at de skulle
kunne gå utfor stup eller gå i elva, spesiellt etter å ha hørt
om hvilke naturmennesker som aborginerne er. Ingen "hvit" kan
klare seg så godt i naturen som aborginerne. Det hørte vi fra
de lokale "hvite" i Australia. Det at barna ble så skremt av
disse lysfenomene kan også ha sin grunn i at det er et ukjent
fenomen, som man ikke vet så mye om. Aborginerne virket litt
skremt av disse "lysfenomenene".
Nytt forskningsområde.
Paul Devereux har skrevet to bøker om "Earth lights" (jordlys).
Dette er en av årsakene til at han nå er engasjert av
International Consciousness Research Laboratories (ICRL) ved
Princeton Engineering Anomalies Research (PEAR) Lab på
universitetet i Princeton, USA. Der driver de med: "Scientific
Study of Consciousness-Related Physical Phenomena".
Vitenskapelig forskning på menneskets underbevissthet. Hva er
egentlig menneskets underbevissthet, og hvordan innvirker det
på vår fysikk? Dette og flere tilsvarende spørsmål, blir mer
og mer diskutert i disse dager. I USA er man ofte tidlig ute,
og allerede i 1979 startet professor
Robert G. Jahn
PEAR lab,
ved universitetet i Princeton. Han fikk fort med seg flere
eksterne samarbeidspartnere som ga ham økonomisk støtte. Idag
får de støtte av bedrifter som McDonald Douglas, Rockefeller,
Fetzer institute, i tillegg til universitetet i Princeton.
Prof. Jahn oppdaget etterhvert at flere forskere ved andre
universiteter holdt på med tilsvarende og beslekted forskning.
Han dannet da ICRL, en gruppe som består av noen utvalgte av
disse forskerne. Deltagerne i denne gruppen møtes jevnlig og
samkjører sine forskningsprosjekter. ICRL har også noen
forskere ansatt. Paul Devereux er en av disse. Han er nå
prosjektleder for to prosjekter. Det ene er "Earth light". Det
prosjektet går ut på å finne ut av hva som skjuler seg bak
disse lysfenomene. Et prosjekt mye likt vårt eget Project
Hessdalen, som er blitt lagt merke til av ICRL. Vår erfaring
med feltarbeid var en av hovedgrunnene til at jeg (Erling
Strand) ble kontaktet sist sommer. Paul ville reise ned og
sjekke ut om det var noe i de opplysningene han hadde fått fra
Australia. På et bestemt område ble det sett "merkelige lysfenomener"
nesten daglig. Det skulle være en liten ekspedisjon. Hvis det
ble gjort mange observasjoner, skulle en større ekspedisjon
planlegges. Vi skulle komme hjem med "fakta". Paul ville at jeg
skulle ta med instrumenter, slik at vi kunne komme hjem med
noen måledata. For at man skal få penger til en større
ekspedisjon, kan det være lurt å presentere dette for et større
publikum. Paul tok derfor med seg TV-producer Lloyd Miller, som
skulle ta seg av all filmingen. Det er nå bestemt at det skal
lages et TV-program hvor denne mini-ekspedisjonen skal inngå.
Det programmet skal være ferdig til neste jul (1996), og vil
bli sendt på flere større TV-kanaler verden over. Sannsynligvis
vil det TV-programmet også inneholde et innslag om Hessdalen og
Hessdalsfenomenet.
Reisen til Australia.
Jeg vil benytte anledningen til å berømme HIØ's elektro-avdeling for hurtig og riktig jobbing under forberedelsen til
reisen. Her var det "stå-på-humør". Spesiellt Reidar Nordby og
hans stab, som snekret sammen kasser til instrumentene. Siste
malingstrøk var ennå ikke tørr da instrumentene ble pakket ned.
Bjørn Gitle Hauge hadde også en viktig rolle i dette arbeidet.
TUSEN TAKK.
Paul, Lloyd og jeg hadde blitt enige om å møtes i London, dagen før den
lange reisen.Onsdag 27.september, klokken 6:15,
var jeg på vei til Fornebu. Jeg hadde fått til en avtale om
frakt av ekstra håndbagasje med British Airways. Dette "ekstra"
bestod av tre store kolli med instrumenter, i tillegg til
ryggsekk og bag. Den største instrumentkassen veide 80 kg, noe
som skulle vise seg å skape en del problemer på flyplassene.
Høyeste tillatte vekt på en kasse er nemlig 30 kg. Her gjaldt
det å spille på alle mulige overtalelsesevner, og si det
riktige til de riktige menneskene. Lloyd Miller var ekspert på
dette, og var en viktig støtte-spiller på flyplassene. Uten
hans tale-evner, er det ikke sikkert at instrumentene hadde kommet
fram eller tilbake. Kassene var så store at de heller ikke
kom ut den normale veien for håndbagasje. Våre detektiv-evner
fikk også god trening på reisen. Disse kassene gjorde at det
ble en minnerik tur, og de ga oss mange nye erfaringer.
Torsdag 28. september klokken 11 var vi på vei til Heathrow.
Flyet gikk ikke før klokken 17:15, men vi ville ha god tid på
flyplassen på grunn av all bagasjen. Vi reiste med Brunei
airlines. Et flyselskap som eies av verdens rikeste mann;
sjeiken av Brunei. Etter en mellomlanding i Dubai og Singapore, landet vi
i Brunei klokken 16:00. Flyturen hit tok 18 timer. Allerede
klokken 19:00, rett etter innkvartering på et hotell i
hovedstaden Bandar Seri Begawan, ble vi tatt med på omvisning i
landet. Her var det akkurat som i "tusen-og-en-natt". Enorme
byggverk og parkanlegg. Kuplene på den store moskeen var belagt
med rent gull. Imponerende!. Sjeiken hadde også laget en stor
fornøyelsespark som var gratis. Det eneste du måtte betale for
var maten på restaurantene. Tre dager i året innbyr sjeiken
alle innbyggerne i Brunei til sitt palass. Da kan alle spise så
mye de vil. Sjeiken var meget godt likt av befolkningen.
Etter en overnatting i Brunei, reiste vi videre neste natt, klokke 00:45. Turen til Darwin
tok tre og en halv time. Klokken måtte stilles en og en halv
time, slik at den lokale tiden var 5:45. Det ble bare en halv
time søvn denne natta. Vi skulle ta lokalfly videre klokken
14:00. Ventetiden brukte vi til å bli kjent i Darwin.
Lokalflyet vi skulle ta videre, brakte oss til siste stoppested
for fly. Det ble søndag den 1.oktober og klokken var 13:45
når vi landet. På flyplassen ble vi møtt av
vertskapet, som eier en ombygd "ranch" ute i bushen. De hadde med seg bilen vi
skulle leie. Det viktigst vi måtte ha med oss på bilturen var vann.
De lastet inn to store kanner med vann inn i bilen. Temperaturen her nede ligger rundt 40 til 50° Celsius,
og det er meget tørt. For å ikke tørke ut, må vi drikke mye vann.
Vertskapet kjørte foran oss de 12 milene til
"ranchen", hvor vi skulle bo de neste 12 dager. De første 5
milene var ok, men de siste 7 mil var en sandvei som minnet om
et gammeldags vaskebrett. Her skulle jeg hatt med nyrebeltet (!).
Vertskapet i bilen foran var tydligvis kjent med hver sving. De
holdt full fart hele veien. Vi måtte henge på. Etter 6 mil
kjøring, så vi en avkjøring til et hus. Langt mellom naboene
her nede. Til butikken var det 12 mil.
Ute i ødemarken.
Den nedlagte ranchen var omgjort til et gjestgiveri,
spesiellt beregnet for folk som vil ut i ødemarken. Her kunne
man leie rom til overnatting. Døren inn til hvert rom lignet en
skraglete uthus-dør. Her var det store åpninger, slik at all
verdens "krypdyr" kunne fritt gå inn og ut av rommene. Veggene
bestod av litt mur opp til sengehøyde og resten var moskito-
netting. Vi var virkelig nærme naturen på alle måter. Inne på
rommene var det ellers en "mottagelseskomitee" av firfirsler og
store biller. Jeg hadde tenkt å legge noen av mine klær ned i
en liten kommode. Det første jeg så når jeg dro ut skuffen var
en (stor) firfisle. Klærne ble liggende i min veske (med glidelås). -
Her var man ikke alene. Frosker og lignende skapninger holdt
til i toalettet. Alltid spennende å gå på do. Hvor mange
frosker/padder skjuler seg i toalettet idag da? Når man dro
ned kom det alltids et par ekstra frosker. De var alle
eksperter i å unngå å bli dratt med ned i dragsuget i
toalettet. - Ellers fikk vi beskjed om at de store billene
burde vi være snille mot. Da var de "snille" tilbake. Dvs. at
de ikke sprutet en ille-luktende væske på deg. Jeg har
personlig aldri vært mer nøye med å re opp senga mi hver
morgen. Jeg passet på å dytte lakenet hardt til under
madrassen, slik at biller, øgler og andre småkryp ville ha
problemer med å komme inn i senga. Paul og Lloyd var tydeligvis
ikke så nøye med det, så de hadde hatt besøk i senga på dagen.
Det måtte de jage ut før de gikk til sengs. Hver morgen var
det et yrende lydspill. Fuglene ønsket dagen velkommen(?)
med en gang solen viste seg om morgenen. Det holdt de på med
til solen gikk ned. Måte på til hvor lange velkomstsanger
fuglene har her nede.
Den første kvelden var vi bare på "ranchen". Vi fikk et godt
kveldsmåltid i den åpne spisestua. Foruten vertskapet fikk vi
besøk fra taket. Store flyvende biller som ble litt døsige på
kvelden, slik at de datt ned. Billene var ca. 4 cm lange og 1,5
cm tykke. Heldigvis fikk vi ingen i maten. De som datt på
hodene våre kunne vi jo bare børste bort. De fleste datt rett i
gulvet med et dunk. Disse dunkene ble vi etterhvert vant til.
Etter kveldsmaten tok vi en lang natts søvn. Lenge siden sist.
På mandag morgen den 2.oktober startet vi på tur ut for å finne "vår"
observasjonsplass. Vi kjørte i ca en og en halv time ut i
ødemarken. Heldigvis hadde vi fortalt vertskapet i hvilken
retning vi skulle reise, og når vi skulle være tilbake. Vi fikk
nemlig bilproblemer. Bilen ville ikke starte når vi skulle
reise tilbake. Det viste seg at laderen var istykker, slik at
batteriet var tilnærmet flatt. Vertskapet kom til redning et
par timer etter avtalt tid. Vertskapet fikk skaffet en annen
bil. Det tok litt tid, slik at vi kom ikke avgårde før klokken
22:00 på mandagen. Nå var det mørkt, men vi hadde jo kjørt her
en gang før, derfor regnet vi med å finne fram til den plassen
vi hadde sett oss ut tidligere på dagen. Vi tok med oss
kamerautstyr. Vi måtte hatt dagslys hvis vi skulle ha satt opp
instrumentene. Noen observasjoner ble gjort denne natta, og noe
kom på film. (Alle detaljer om observasjoner og målinger vil
komme i den tekniske rapporten.) Vi var oppe hele natta, helt
til soloppgangen klokken 4:20. Da reiste vi tilbake for å få
noen timer søvn på morgenkvisten. Vi kom fram til ranchen
klokken 5:35, til et yrende fugleliv i trærne og mye krasling i
buskene.
Neste dag, tirsdag den 3. oktober, var det fortsatt
bilproblemer. Bilen vi hadde igår var heller ikke feilfri. Heldigvis
gikk det bra på vår tur igår, men vertskapet ville reparere den
før vår neste natt. Dermed ble det forsinkelser idag også. Vi
var på plass klokken 19:40, lang tid etter mørkets frambrudd.
Dermed var det bare bruk av kamera idag også. Også denne kveld
fikk vi noen observasjoner. Allikevel ga vi oss tidlig, klokken var 0:30 når vi
reiste hjemover.
Onsdag den 4. oktober lastet vi inn alle instrumentene i bilen.
Denne dagen skulle vi bruke instrumentene for første gang. Allerede klokken 13:30 var vi på vei til nattens arbeid. Nå var
bilen blitt mye tyngre, og det merket både vi og "veien". Vi
satte oss skikkelig fast der hvor veien bestod av kun
støvsand. Alt utstyr måtte lastes ut for at vi skulle komme
oss løs. Vi lot det stå igjen inntil vi hadde funnet den nye
plassen, som ville egne seg for plassering av instrumenter.
Klokken var allerede blitt 18:30 før det ene instrumentet
(spektrumanalysatoren med antennen) var på plass. Den leide
generatoren ble startet og vi var klar. Etter 6 timer stoppet
generatoren. Bensintanken var tom. Vi hadde blitt fortalt at
generatoren ville gå i 12 timer på en tank, men det stemte
ikke. Denne kvelden gjorde vi også noen observasjoner, men
instrumentet registrerte ikke noe spesiellt. Foruten
observasjonene av "lysfenomenet", hadde vi en spesiell og sterk
følelse som varte ca en times tid, fra 1:00 til 2:00. Det kom
plutselig en slags trykkende stemning, akkurat som om noe var
tilstede. Vi tenkte først på at det kunne være noe dyr i
nærheten, og at våre indre sanser sa ifra. Vi lyttet og så oss
rundt omkring. Allikevel følte vi ikke at det var årsaken. Det
hele forsvant ganske fort etter ca en time. Vi fant ikke ut hva
"dette" var. Hvis ikke flere av oss hadde merket det samtidig,
ville jeg nok bare glemt hendelsen. - Vi observerte fram til
3:00. Denne morgenen skulle vi rekke å komme til sengs før
fuglene våknet. Klokke var blitt 4:30 når sengen ble inntatt.
Torsdag den 5. oktober kjørte vi rundt for å finne en "god"
observasjonsplass. Denne kvelden ende vi opp nede på ""salt-
flat" området, like ved elva. Selv om elva var full av
krokodiller, var vi utenfor sikkerhetsgrensen på 100m. Ellers
så vi (store) edderkopper. I løpet av natta ble vi nesten løpt
ned av vill-hester. De oppdaget oss heldigvis tidsnok til å
snu. Vi startet overvåkningen klokken 18:00 og holdt på
helt til 5:00. Da var det lyst nok til at vi kunne finne fram i
det veiløse området.
Fredag den 6. oktober reiste vi til en liten aborginer-landsby.
Aborginerne som vi besøkte, hadde sin landsby et par timers
kjøretur fra vår vanlige observasjonsplass. Veien dit var meget
dårlig og noen steder bestod den av store stener. I landsbyen
bodde det bare mannfolk og noen barn. Kvinnene bodde fortsatt i
utkanten av nærmeste by, ca 20 mil derifra. De ville ikke
flytte ut enda, fordi det var dårlige vaskeforhold der. Det var
meget tungvint å få tak i vann, så derfor ble det ikke så mye
vasking. Landsbyen var under oppbygging. Penger til det og
til mat fikk de fra staten. De "hvite" ønsker nå å rette opp i
det de har ødelagt for aborginerne. Det gjør de ved å gi dem
tilbake landområder og ved å gi dem penger til å bygge opp sine
egne samfunn der ute. Det som er synd er at de samfundene blir
ganske like de samfunn som den vestlige verden har, og som er
helt forskjellig fra hva aborginerne hadde tidligere. Tidligere
levde de av det naturen gav dem. Nå kommer det en flysending
med mat og nødvendig materiell en gang i uka. Hva vil skje hvis
dette stopper? Da vil sannsynligvis aborginernes samfunn fort
ble meget skadelidende. Dette er et samfunnsoppbygging som ikke
vil kunne vare i evigheten. Hva vil f.eks. skje når den
Australske stat finner ut at de ikke vil gi aborginerne mer
penger? Vil de aborginske samfunn ha klart å lage sitt eget
økonomiske system, slik at de vil klare seg selv? De fleste
aborginerne har jo aldri klart å innordne seg det vestlig
samfunnsystemet, slik som de nå selv forsøker å bygge opp. Er
det da lurt at de bygger opp slike samfunn? - Det er mange slike
spørsmål som svirrer rundt nede i Australia i forbindelse med
den nye politikken som føres mot aborginerne. Tiden vil vise.
Aborginerne var veldig åpne mot det vi kaller "det
overnaturlige". De fortalte oss om et "vesen" som vi måtte
passe oss for. Beskrivelsen minnet mest om det vi ville kalle
"nisser og troll". Aborginerne var meget alvorlig når de
snakket om "dette", derfor var det ingen grunn for oss til å
avfeie dette. Det var tydelig at de hadde hatt sterke opplevelser og
kjente meget vel til dette vesenet. De fortalte at "den" holdt et øye med oss og
kunne ta oss. Spesiellt gjald det fremmede. Det hadde også hent
at dette vesenet hadde tatt dem. Vi spurte hvordan dette
"vesenet" tok dem. De sa at de ble helt fastlåst og kunne ikke
røre seg. De mente da at det var vesenet som da tok rundt dem og holdt den fast. Det
kunne vare fra fem til ti minutter. Ellers fortalte de om et
annet "vesen" som også kunne ta dem. En gang hadde landsbyens
største person blitt tatt mens han lå i senga og blitt kastet
inn i veggen. Senga stod lagt ifra veggen.
Lørdag den 7. oktober var den andre dagen med instrumentering.
Nå brukte vi både magnetometeret og spektrumanalysatoren. Alt
var satt opp og i drift fra klokken 18:30. Nå hadde vi fått
lånt oss et telt som instrumentene kunne stå inni. Da var de
noe beskyttet, og vi slapp da å demontere alt når vi reiste
tilbake til ranchen på morgenkvisten. I løpet av kvelden
så vi en busk-brann som
startet, og ble ganske stor. Denne brannen varte i mange dager. Slike branner
var ganske vanlig i disse trakter. Vi så mange spor etter slike branner nå vi kjørte rundt omkring.
Denne kvelden holdt vi på til klokken 3:00.
Søndag den 8.oktober var vi på plass ved målestasjonen allerede
klokken 14:50. Nå skulle jeg bruke dagslyset til å få
testet ut instrumentene ordentlig. Tiden ble bl.a. brukt til å ta en fullstendig
kartlegging av alle elektromagnetiske signalkilder. (Detaljer
kommer i den tekniske rapporten). Denne kvelden var det flere
observasjoner og magnetometeret gjorde noen meget sterke utslag
i nær tilknytning til observasjonene. En meget aktiv og
spennende kveld. Flere bilder ble tatt av lysfenomenet. Et av bildene ser dere her.
Vi observerte fram mot klokken 5:00 om
morgenen.
Mandag den 9. oktober var vi på plass klokken 17:30. Denne
kvelden var det lyn i det fjerne. Rundt midnatt snudde
plutselig vinden retning og ble sterkere. Mørke skyer kom fort
tilstede og det så ut til å kunne bli monsunregn. Vi reiste fra stedet allerede 00:30.
Vi hadde ikke lyst til å bli sittende fast i gjørme. Det som vi kallte vei, var dårlig
nok fra før.
Tirsdag den 10. oktober besøkte vi nærmeste by, ca. 12 mil fra
der vi bor. Der traff vi også noen aborginere. Mange av dem er
plaget(?) av alkohol. Synd å se. Hele dagen gikk med til denne turen, slik at
det kun ble en kort tid på observasjonsplassen. Denne gangen
uten bruk av instrumentene. De var fortsatt inne i teltet. Vi var der fra 22:30 til 00:30.
Onsdag den 11. oktober brukte vi til å pakke. Vi reiste ut til stasjonen
og pakket. Instrumentene ble
lagt tilbake i sine kasser og fraktet tilbake til "ranchen". Teltet ble tatt ned.
Under teltduken var det mange kjempebiller.
Kvelden ble ellers brukt til å se på krokodiller nede ved elva. Vi så
bare øynene deres i vannskorpa.
På torsdag den 12. skulle vi reise hjem. På vei til flyplassen
stoppet vi og så på rock paintings. Aborginernes kunstverk på
fjell, som er mange hundre (?!) år gamle. Etter en del
diskusjon på flyplassen, i forbindelse med de altfor stor
kassene, kom vi oss avgårde rundt klokken 13:00. Det var godt å
lande på Fornebu på lørdagen, og se at kassene fortsatt var
med.
Målingene.
De mest interessange målingene var det som ble registret på
magnetometeret. Analysen av disse er fortsatt ikke ferdig. Det
viste seg at vi fikk magnetiske pulsasjoner som var ca 1000
ganger sterkere enn det som er vanlig. Vi forsøker nå å få tak
i målinger fra nærliggende stasjoner i Australia, for å se om
dette kun skjer lokalt. Det går rykter om at de er blitt
registrert "magnetiske unormalheter" også i Alice Spring i
Australia. De har foreløbig trodd at det er noe feil.
Resultatene av dette vil bli skrevet om i den tekniske rapporten.
Jeg vil benytte anledningen til å takke Universitetet i Bergen.
Personene på det fysiske instituttet er meget hjelpsomme.
Magnetometeret fikk jeg låne av dem. Ellers må jeg takke firmaet: Instrutek i Larvik.
Av dem fikk jeg også låne instrumenter.
|